«Don’t think! Just do it! Remember to breath!» Ordene går som et mantra inni hodet mitt her jeg står på den lille bryggen som leder ut mot et lite hull i isen. Det er -18 grader og jeg er iført badedrakt, badesko i plast og en oransjestripete strikkelue.

Klubbhuset til isbaderne i Porvoo

Tre jenter skal gjøre jomfruisbadet denne klare og kalde ettermiddagen i Porvoo i Finland. Vi er ved lokalene til en isbadeklubb, og blir kyndig veiledet av friske finske damer i hemmeligheten bak et vellykket isbad. I klubbhuset er det to små garderober med et dusjrom i hver. Ingen sauna.

Ingen sauna betyr at vi må opparbeide oss varm muskulatur på en den naturlige måten. Før omskift til lettere tøy står vi og hopper og danser uti den kalde luften og sørger for økt blodsirkulasjon i både armer og ben. Vår kyndige veileder mener opplevelsen av isbading blir bedre når musklene er varme. Jeg kjenner at jeg tviler på om isbading noensinne kan bli en god opplevelse, uavhengig av om musklene er varm eller kald.

Egentlig var jeg fast bestemt på å ikke isbade. Hele dagen i Porvoo gikk jeg spent å tenkte på ettermiddagens planlagte aktivitet, og selv om badetøyet lå pakket og klart, så jeg ikke helt for meg at jeg ville gjennomføre det. Jeg er en av dem som syns at det er altfor kaldt å bade om det er under 20 grader i vannet. Jeg har derfor aldri vurdert isbading som en aktivitet jeg ville satt nevneverdig pris på.
Etter hvert som tidspunktet for bading nærmet seg tok jeg meg selv i å tenke: Når får du noensinne sjansen til å gjøre dette igjen? Jeg konkluderte raskt med at dette kunne være den eneste muligheten jeg ville få, og stod jeg over, ville jeg angre etterpå. Man har da konkurranseinstinkt, og følelsen av å krysse egne grenser kan være ganske tilfredsstillende!

Det islagte tjernet ligger klar for en dukkert

Fra bryggen rygger vår badeveileder, med den største selvsikkerhet, ned i vannet. Badestigen sørger for at kroppen kommer kontrollert og hurtig både ned og opp av vannet. «It’s lovely!» utbryter hun mens hun svømmer litt omkring. «Now it’s your turn». Ingen av oss sier noe. Det føles som jeg er i en form for transe, dypt konsentrert og med mantraet surrende rundt!

Den første av oss går frem mot stigen og trekker et dypt åndedrag før hun snur seg med ryggen mot vannet og stiger jevnt nedi. Hun hyler av fryd og hiver etter pusten. Vi andre står på land og ler nervøst. Snart er det vår tur. Etter ett sekund i vannet kommer førstemann opp igjen. Klar for nr. 2. Også hun virker selvsikker idet hun stiger ned i vannet. Jeg kjenner at jeg angrer litt på at jeg måtte teste ut egne grenser. To ferdig, kun meg igjen! Feiger ikke ut nå. De to andre tripper oppover bryggen og mot klubbhuset med håndkle godt rundt seg mens de ler. Jeg kjenner meg overraskende rolig idet jeg snur ryggen til vannet og holder meg fast i håndtakene på badestigen. Jeg overbeviser meg selv og sier «Don’t think! Just do it! Remember to breath!» ut høyt, så klatrer jeg nedover badestigen og slipper meg bakover i vannet.

Det er garantert mye kaldere enn det ser ut som! (Foto: K. Åberg)

Det oppleves overraskende lite kaldt. Jeg forventet meg et is sjokk, men vannet kjennes nesten lunkent ut. Det er bare en illusjon. Kroppen skjønner at det ikke er lunkent, og setter i gang tiltak. Nå skjønner jeg viktigheten med siste del av mantraet: «Remember to breath!». Det er vanskelig å puste skikkelig. Pusten går kun kort og hektisk helt øverst i lungene, og det er mye lettere å puste inn enn å puste ut. Istedenfor å bare dyppe meg har jeg selvsagt kastet meg bakover og utover, så det trengs noen svømmetak for å komme bort igjen til badestigen. Med hektisk pust og små, kvelte skrik klarer jeg å få meg bort til den frosne badestigen og klatrer opp av vannet.

For et kick! Hele kroppen er i helspenn og jeg kjenner meg utrolig oppfrisket og klar. Delvis fordi jeg har vunnet over min egen sperre for isbading, men mest på grunn av hvordan den våte kroppen min reagerer på treffe tøffe -18 grader. Det kjennes ut som jeg står i et hav av stjerneskudd-gnister som bombarderer huden; eller det kjennes rett og slett ut som om jeg står og gnistrer.
Jeg småløper oppover bryggen og mot klubbhuset med håndkleet tullet rundt om meg. Det har begynt å mørkne og faklene som er tent langs stien mellom garderoben og bryggen lyser opp snøen og skaper en varm stemning. Jeg smiler hele veien.

Garderoben fylles med latter, smil, stolthet og sporadiske gledeshyl idet vi vrenger av oss de iskalde badedraktene, skyller oss i deilig varmt vann og får på oss tørre, varme klær. Det føles ennå litt uvirkelig at jeg faktisk har badet i et hull i isen! Vi deler opplevelsen og setter ord på hvordan det føltes. Ingen syns det egentlig føltes kaldt. At noen skarve sekunder i iskald vann skulle ha sånn enorm effekt, var heller ingen av oss forberedt på. Vi er stolt av oss selv.

Endelig ferdig! Og full av energi! Deilig med en kopp varm te

Godt påkledd og tilbake ut i den iskalde og rå kveldsluften får vi servert varm te og gratulasjoner fra de lokale isbaderne. Det hviler en egen ro over det lille islagte tjernet nå. Folk kommer, bader og går, mens vi mottar hyllest og står og nyter vårt eget mot og en varm kopp te. Det er først når vi kommer hjem på hotellet og setter oss i den gode, varme saunaen at vi kommer til å tenke over at damen som veiledet og støttet oss gjennom isbadingen, faktisk oppholdt seg i det iskalde vannet under hele seansen.

Følg oss i sosiale medier: